og med den menneskets vilje, som man vil og ønsker, slik tenker man. — Og dette er jo akkurat det samme som Schopenhauers viljefilosofi.
Nå er det sikkert ikke riktig å anse Marx for en elev av eller endog bare påvirket av Darwin eller Schopenhauer, like så lite som man kan påvise at noen av disse forskere har lært av Marx. Det er tanker som tiden var moden for, som «lå i luften», og som ble oppfanget og utformet selvstendig av tidens betydeligste tenkere i naturvitenskap, filosofi eller økonomi.
Tids- og nasjonsbundet i sine forutsetninger var Karl Marx, men universell og ubegrenset i sin tankes flukt, og modig og fri for alle ytre hensyn. Aldri var han redd for sin tankes konsekvenser, og aldri bøyde han av fra sin vei for gods eller gull eller av frykt for landsforvisning og nød. Dypt virkelighetskjær i sin forskning var han uverdslig og verdensfremmed i sitt liv; han var ren og uegennyttig, og tross alle personlige kjevlerier og uvennskaper, tross vrienhet og ubehagelighet både mot motstandere og meningsfeller, tok han til syvende og sist aldri andre hensyn enn til det hans ånd og hans tanke sa ham var sannhet og rett.
Marx gikk — utenfor sin aller næmeste vennekrets — for å være bisk og knurrende som en gammel lenkehund, og Ed. Bernstein forteller om sin forbauselse da han — ikke svært lenge før Marx’ død — traff denne for første gang, og han i stedet virket rolig og avklaret som en gammel patriark. Men da Bernstein fortalte dette til Friedrich Engels, svarte denne Marx’ nærmeste venn: «Å, moren — vennenes kjelenavn pa Marx på grunn av hans svarte hår — kan da ennå tordne ganske ordentlig.» Sannneten er nemlig at Marx visstnok ikke var bisk som en lenkehund, men at han nådde et veldig fond av «hellig vrede» som de gammeltestamentlige profeter. I sin tale om Pariserkommunen av 1871 lar han sin harme tordne over de mordere som straffet den så ubarmhjertig, og en av svigersønnene, Charles Longuet, sier i den anledning, at Marx’ invektiver har det tilfelles med de tilsvarende fra verdenslitteraturens store kamp-