dåd er sammenkoplingen av sosialismen med klassekampidéen, med den nye industriarbeiderklassens frigjørelseskamp. I denne intime forbindelsen mellom to tilsynelatende helt uensartede ting, en forbindelse som ikke er logisk, men historisk begrunnet, ligger den del av Marx’ virksomhet, hvor tilhengere og motstandere må møtes i å erkjenne hans verdenshistoriske betydning. Det kan strides om rekkevidden av hans idéer; det kan øves den sterkeste kritikk mot hans teori, og det kan næres den aller dypeste tvil om hvorvidt han har sett riktig i sitt framtidsprogram. Men ingen kan være i tvil om at han ved å forbinde sosialismen med arbeidernes klassekamp har skapt den sosial-demokratiske bevegelse — i Tyskland, Skandinavia og en rekke andre land — en bevegelse som — hva man enn kan mene om dens framtid — i over et halvt århundre har øvd den aller sterkeste innflytelse på den siviliserte verdens utvikling i denne tid.
Nettopp på dette punkt — hvis viktighet er så ubestridelig — møter vi imidlertid en vanskelighet ved bedømmelsen av Marx’ personlige betydning; det er hans vennskapsforhold til Friedrich Engels.[1]
Dette forholdet som varte fra 1844 da Marx var 26 år gammel og Engels 24, og til Marx’ død i 1883, altså i nesten 40 år, er et av de skjønneste eksempler historien kjenner på et aldri formørket, varmt og uegennyttig vennskap mellom to jevnbyrdige ånder som tross all personlig ulikhet alltid arbeider sammen mot det samme store mål og hvis syn på oppgaven som på menneskene, på venner som på motstandere, etter hvert arbeider seg sammen til en uløselig enhet.
- ↑ Om forholdet mellom Marx og Engels, se foruten de fire bind «Briefwechel»
(utgitt av Bebel og Bernstein), en avhandling av den borgerlige
historiker Herman Oncken i Preussische Jahrbücher. 1914. s. 209
ff. og (fra sosialistisk hold) av Mehring i Archiv für Geschichte
des Sozialismus und der Arbeiterbewegung V (1915) s.
1—38.
(Den første helt fullstendige utgaven av brevvekslingen mellom Marx og Engels er gitt ut av Marx-Engels-Verlag, Berlin 1930). E. S.)
