At Marx var den betydeligste tenker og den sterkeste karakter
av de to, kan det neppe være tvil om. Men på den andre
siden er det likeså klart at Engels, sto det praktiske, levende liv
meget nærmere, ikke bare i sin livsførsel, men også i sin forståelse;
og nettopp i foreningen av teori og praksis, av sosialisme og
arbeiderbevegelse, er det derfor på forhånd sannsynlig at det
er begge to som i like grad sammen har formet det man med et
enkelt ord kunne kalle sosialdemokratiet.[1]
Det er en omstendighet som gjør det vanskelig å skifte sol og vind rettferdig mellom de to. Engels levde ennå i 12 år etter Marx’ død og med rørende mangel på personlig ærgjerrighet hevdet han bestandig — i sine utgaver av Marx’ etterlatte arbeider og ellers — at det var Marx som var ideenes egentlige opphavsmann; han selv hadde alltid bare vært en beskjeden medarbeider. Liknende uttalelser foreligger det derimot ikke fra Marx, dels fordi han som den først avdøde ikke hadde de anledninger til det som Engels, dels fordi Marx’ karakter nå engang var voldsommere, mindre selvfornektende enn Engels’.
Oncken kaller brevvekslingen mellom Marx og Engels for Vulkans smie, hvor røyk og damp og smuss forvirrer ens øye, og hvor det rår en øredøvende larm, men hvor det spruter og gnistrer av ambolten, et verksted for historiske ting; og det er noe i den karakteristikken. Det er en voldsomhet og ubendighet i uttrykkene som ikke bare kan skrives på konto av at det er private vennebrev, hvor en ikke tar det så nøye med hva en sier. Det er også fordi de to venner føler seg som revolusjonære, i kamp med en hel verden og i kamp med seg selv for å nå fram til sin nye anskuelse, og fordi de har det ekte, revolusjonære,
- ↑ For bare å nevne en enkelt slående ting, så ligger en hel rekke av tankene i det grunnleggende «Kommunistiske Manifest» (1847) alt nesten ferdige i Engels’ strålende ungdomsarbeide, Die Lage der arbeitenden Klassen in England (1845).
