Side:Bull - Marx.djvu/19

Denne siden er korrekturlest

eksplosive temperament at de virker så ildsprutende som de gjør.^[1]

Hva Marx skylder Engels, er ikke bare det vitenskapelige og politiske medarbeiderskap; det er også selve sin økonomiske eksistens. Marx levde — som vi oftere vil komme tilbake til — det meste av sin landflyktighetstid i England i den bitreste nød, manglet stadig penger til mat, klær, husleie, til skrivepapir og frimerker, så det gikk ut over ikke bare hans og familien helbred, men i bokstavelig forstand også ut over barnas liv. Uten

↑ Til bedømmelse av mangt og meget av det som virker minst tiltalende i brevvekslingen — og i så mange av Marx’ uvennskaper gjennom hele hans liv — får man en nøkkel gjennom Oscar Blums kloke artikkel «Zur Psykologie der Emigration» (Arch. f. Gesch. d. Soz. und Arb.bew. VII 412 430). «Man innser mer og mer,» skriver Engels i februar 1851 fra Manchester til Marx i London, «at emigrasjonen (d. e. alle de politiske landflyktige) er et institutt:, hvor enhver, som ikke trekker seg helt tilbake fra den, nødvendigvis blir en narr, et esel og en gemen skurk.» En slik liten verden, av politisk landflyktige som den som møttes i London etter 1840-årenes europeiske revolusjonsperiode, folk som for det meste kom fra overklassen, men som ved sin landflyktighet var utstøtt av sin klasse og ofte brakt i den ynkeligste økonomiske stilling, folk som hadde de aller forskjelligste forutsetninger, sosialt og nasjonalt, intellektuelt og moralsk, men som ute i det fremmede var henvist til hverandre — en slik liten verden danner den frodigste jordbunn for alskens sladder, skumlerier, intriger og uvennskaper av småligste art. Marx’ liv i landflyktigheten er da også sørgelig fullt av slike personlige fiendskaper som har sin psykologiske rot i selve landflyktigheten; det gjelder både forholdet til den likeledes landflyktige Bakunin og til Lassalle som kunne bli ved å arbeide for saken hjemme i, Tyskland. — Også andre egenskaper ved Marx’ virksomhet kan kanskje være blitt utviklet ved den psykologiske virkning av landflyktigheten; det gjelder både den hensynsløse radikalisme og den ubetingede selvstendighet i standpunktene og det preg av skjematisk teori og mangel på konkret kjennskap til hjemlandets politikk, som så ofte brakte Marx og Engels i motsetning til partifellene hjemme i Tyskland — og det gjelder den stadig klarere internasjonale holdning som de hadde lettere for å innta enn de som kjempet for sin sak innenfor sitt eget lands grenser.

[1] Til bedømmelse av mangt og meget av det som virker minst tiltalende i brevvekslingen — og i så mange av Marx’ uvennskaper gjennom hele hans liv — får man en nøkkel gjennom Oscar Blums kloke artikkel «Zur Psykologie der Emigration» (Arch. f. Gesch. d. Soz. und Arb.bew. VII 412 430). «Man innser mer og mer,» skriver Engels i februar 1851 fra Manchester til Marx i London, «at emigrasjonen (d. e. alle de politiske landflyktige) er et institutt:, hvor enhver, som ikke trekker seg helt tilbake fra den, nødvendigvis blir en narr, et esel og en gemen skurk.» En slik liten verden, av politisk landflyktige som den som møttes i London etter 1840-årenes europeiske revolusjonsperiode, folk som for det meste kom fra overklassen, men som ved sin landflyktighet var utstøtt av sin klasse og ofte brakt i den ynkeligste økonomiske stilling, folk som hadde de aller forskjelligste forutsetninger, sosialt og nasjonalt, intellektuelt og moralsk, men som ute i det fremmede var henvist til hverandre — en slik liten verden danner den frodigste jordbunn for alskens sladder, skumlerier, intriger og uvennskaper av småligste art. Marx’ liv i landflyktigheten er da også sørgelig fullt av slike personlige fiendskaper som har sin psykologiske rot i selve landflyktigheten; det gjelder både forholdet til den likeledes landflyktige Bakunin og til Lassalle som kunne bli ved å arbeide for saken hjemme i, Tyskland. — Også andre egenskaper ved Marx’ virksomhet kan kanskje være blitt utviklet ved den psykologiske virkning av landflyktigheten; det gjelder både den hensynsløse radikalisme og den ubetingede selvstendighet i standpunktene og det preg av skjematisk teori og mangel på konkret kjennskap til hjemlandets politikk, som så ofte brakte Marx og Engels i motsetning til partifellene hjemme i Tyskland — og det gjelder den stadig klarere internasjonale holdning som de hadde lettere for å innta enn de som kjempet for sin sak innenfor sitt eget lands grenser.

[1]