102
Anmerkninger IV. KVINNESAKSPOLEMIKK
Camilla Colletts modenhet og tidlig utviklede egenart er på sin måte like forbausende som Henrik Wergelands. Alt som ganske ung hadde hun høie tanker om sitt kjønns be* gavelse, og hun hadde en sterk følelse av den urettferdighet og tilsidesettelse som kvinnene led under. Især var hun ry* stet over hvor lite respekt man hadde for en kvinnes følel# sesliv. Hun hadde sett hvordan en eldre søster var blitt dre# vet inn i et ulykkelig ekteskap. På Eidsvoll var hun blitt vidne til mange «Jammeregteskaber», til menns brutalitet og utroskap, og til kvinners underkastelse og manglende følelse av egen verdighet. Først i de lange smertefulle år, da hun tærtes hen i sin lidenskap for Welhaven, gikk det for alvor op for henne hvilke fordeler skabningens herrer har sammen* lignet med det svake kjønn. Man spør ikke om den unge pikes følelse; hun må være glad til om noen vil forsørge henne. Hun må tie og vente. «Al kvindelig Takt» tilsier henne den dypeste taushet, før mannen har talt. Ikke en mine, ikke et ord må røbe hennes kjærlighet. Og dog er (ifølge Camilla Collett) kvinnens kjærlighetsinstinkt så meget sik* rere og finere enn mannens (se Margrethes dagbok). «Amtmandens Døtre» blev fra først til sist en anklage mot samfundet fordi det respekterer den kvindelige kjærlig* het så lite. Ved sitt intense livsinnhold er den blitt det dy# peste og vektigste innlegg for kvinnesaken i vårt land. Senere kom fru Collett til å virke mer direkte for kvin* nens frigjørelse, som efterhånden blev hennes livs store, ja eneste sak. I tidsskrifter og aviser retter hun veltalende og heftige angrep på det bestående samfund for dets underku* else av kvinnene. Disse polemiske artikler er samlet i større bøker, Sidste Blade (tre samlinger 1868, 1872 og 1873), Fra de Stummes Leir (1877), Mod Strømmen (1879 og 1885). Hennes kvinnesaksartikler utmerker sig ved en blendende klar stil og ved sterk agitatorisk kraft. Fremdeles finner hun at følelsens emansipasjon er den viktigste, mens hun har mindre sans for de «haandgribelige Fordele«, som samfundet fra 40 årene av hadde innrømmet
