Side:Daae - Aktmæssige Bidrag til den norske Kirkes Historie i det attende Aarhundrede.djvu/15

Denne siden er ikke korrekturlest

brave Mænd og gjorde ikke slige Difficulteter, som nu disse egensindige Prester gjør. Jeg har forundret mig paa mine Visitatser at finde mange Unge, som nys har gaaet første Gang til Guds Bord, – thi dem lader jeg separere fra de andre, som ej har gaaet til Guds Bord – saa vankundige og har tiltalt Presten derfor, hvordan han kunde antage saadanne, men da er det skeet, idetmindste heder det saa, efter Forældres Ungestüm eller ved Løfter om Forbedring eller og, at de kan nogle visse Quæstioner, men saasnart Ordene forandres aldrig saa lidt, saa veed de intet deraf, er altsaa et Papegøie Verk. – – Den Examen før den første Altergang bør ei skee privat i Eenrum, thi just derved gjøres den letsindig, men Menigheden bør være Vidne dertil, hvem der befindes duelig til at incorporeres, om jeg saa skal kalde det, i Menighedens Legeme. Derved ophæves Foræringer og Forældrene ville da sørge for, at deres Bern ei staa offentlig tilskamme. Hvor meget godt har ikke det udrettet, at Examen theologicam for Studenter skal holdes offentlig i Alles Paahør?[1]

– – Det er sandelig en af de største Aarsager til den gemene Mands Vankundighed her paa Landet, at de lærer Catechismen per vivam vocem uden at kjende en Bogstav i Bog[2], og derfor hele deres Livs Tid ikke kan hjelpe sig selv, ikke opbygge sig af Guds Ord, ikke excollere, hvad de har lært, glemme de det saasnart de ere antagne til Guds Bord, og om ikke før, da vistnok, naar de blive gifte; thi efter den Tid examineres de ikke mere. Dette maa

  1. Dette var befalet ved den vigtige Forordn. om den theologiske Examen af 1ste Aug. 1707. Før den Tid afholdtes theol. Embedsexamen kun af en enkelt Professor, som stundom kunde examinere indtil 30 paa en eneste Dag, og Pröven var tidt privat. See herom Holger Rördams fortrinlige Afhandling: „Den theologiske Embedspröves Form og Omfang siden Reformationen“ i Nye kirkehistoriske Samlinger 2, S. 609 fgg.
  2. Cfr. min T.hjems Stifts geistl. Historie eft. Reform. S. 140–41.