Side:De Knyttede Næver (1911).djvu/57

Denne siden er korrekturlest
53

deres kjølvand. Og alle ansigter var præget av den vemod, som en smegtende vals altid fører med sig. Den er jo sentimentalitetens triumf, — den kvikker op et andenklasses hjerte med den smule sorg, der likesom skal til for at gjøre en jevn dagligdags sjel lykkelig.

— Dr. Fjeld, sa en ung stemme bak ham. Nu undgaar De mig ikke!

Han vendte sig hurtig. Det var Katarina Sarow, som stod for ham. Meget blek, men vidunderlig vakker i sin hvite tyllkjole. Hun hadde lagt sin behanskede haand paa hans arm og det var som en het blodstrøm skyllet gjennem ham.

Det var de øine, han elsket, det var den mund, han hadde kysset i sine drømme, — det var hans haap og hans kjærlighet, som stod for ham.

Og han følte, hvorledes hans egne længsler dirret mot ham fra de blaa øine, som saa trofast og spørgende hang ved hans læber. Hvad hadde ikke professoren sagt . . . Det var som en klump krøp ned i hans hals, en klump av raadvildhet . . .

— Nu skal De svare mig dr. Fjeld. Vi var saa gode venner, — hvorfor undgaar De mig? De flygter, naar De ser mig. De kommer aldrig op til os. Hvorfor? Hun talte hurtig og stakaandet og med et bekymret tonefald — som en sykepleierske til en patient.

— Undgaar jeg Dem? mumlet han. „Javel, jeg undgaar Dem frøken Sarow, fortsatte han med feberagtig hast. Jeg flygter for Dem. Vet De hvorfor? Fordi De er min viljes fiende, min hjernes uven . . . Fordi De er en god kvinde, og jeg er en daarlig mand . . . Fordi De betyder alt for mit hjerte og mine sanser . . . fordi jeg elsker Dem!

Den unge pike bøiet hodet. Der var taarer i hendes øine.

— Og jeg, sa hun stille, søker Deres selskap, fordi