Side:De Sorte Gribbe (1913).djvu/22

Denne siden er korrekturlest

jevn klapren. Og ansigterne vendte sig uvilkaarlig mot øst, hvor to bevægelige prikker nu saaes tydelig over Ekebergaasen. Det var to flyvemaskiner, som nærmet sig med en forfærdelig hurtighet.

Folkemassen ropte hurra, men begeistringen stivnet i struperne. Ingen hadde nogensinde set slike maskiner før. Det var kulsorte biplaner av en uhyre størrelse. Den forreste del løp ut i en spids med et slags hode, — et underlig, mægtig fuglehode, som med strakt hals skar luften med ilske hvin.

Maskinerne var nu naad i høide med Grand hotel og satte kursen ret mot slottet.

Der blev taust blandt mængden. Det var som om to sorte skygger av angst og rædsel dræpte lyset og glæden. Smilet stivnet paa læben, og de sidste hurraer kliptes av til et forfærdelsens støn . . .

—Hvad er det? sa politimesteren. Det blir saa stille med engang. Er der noget iveien? Hør . . .?

Redpath vendte sig hurtig. Den klaprende lyd over deres hoder lød nu tydelig ned til dem, og ret som det var hørtes det forfærdelige fugleskrik som et barn i dødsnød . . .

—I Herrens navn, hvem kan det være, ropte politimesteren.

—Ser De ikke det, sa Redpath, det er gribbene, som slaar ned paa sit bytte . . . Ulykken er over os . . .