Side:Den Gyldne Pest (1914).djvu/16

Denne siden er korrekturlest

døren, tok nøklen ut ntenfra og laaste omhyggelig. Saa stak han nøklen i lommen og gik rolig hen til bordet, hvor pølsen laa, delte den i to dele og begyndte at spise med en umiskjendelig appetit.

—Skal det ikke ogsaa være et glas øl! spurte Marker spydig.

Manden saa spørgende paa ham, slog ut med haanden i retning av værelsets eneste ledige stol, satte ølflasken for munden og drak begjærlig.

Det var en underlig situation, som vilde ha git nogen hver litt at tænke paa. Men den nye doktor var filosof, og livets mangehaande forunderlige tilskikkelser hadde lært ham at ta alle hændelser med ro.

—Jeg har ikke noget særlig imot, at De spiser min pølse og drikker mit øl, sa han efter en stunds pause. Men jeg vilde gjerne vite, hvem jeg har den tvilsomme ære at beverte. De er en undveket straffange, ikke sandt? . .

Den unge mand saa op og trak paa skulderen. Han var netop færdig med den ene halvdel av pølsen og kastet et glubsk blik paa den anden.

Marker rynket brynene. Sulten plaget ham værre end nogensinde. Og uten større ceremonier langet han ut efter pølsen og tok fat der, hvor den anden hadde sluppet. Nogen minutter efter var pølsen fortæret og øllet drukket.

Den fremmede gjest smilte godmodig og tørret sig om munden med en kraftig, hvit haand. Han kastet et forbausende blik paa den imponerende boksamling, reiste sig og tok en gammel bog ut av hylden. Det var professor Schmieders bekjendte bok om alkemien