10 Utenfor, på det renmåkete fortauet langs hus veggen, tok hun etpar steg. Så stod hun litt. Det gikk rundt for nenne, Da var det bare å stå* Det hadde hendt på Bekunder . . . Så meget det var — på noen åndedrett hadde hun reist gjennem det. Hun hadde sett ansiktet til Jonas —. Bakenom det hadde hun skimtet rummet og ham og sig selv . Portvinsflasken og glassene på bordet; rullgardinet og sengen ? . . Gullkjedet over vesten hans; de hvite hendene; de blå øinene, som glinste — I morgen trillet Jonas Kruse koffertene hans ned på bryggen, I morgen, nar båten la til, I morgen var han borte og kom aldri igjen mer, — Men bak skranken på Grand hotell skulde Jonas sitte og vite hvem som hadde vært hos Danielsen, Og hele gata og hvert eneste hus skulde få vite det . , . Så nære hadde hun vært ved 2 miste ryktet sitt. Så nære på hadde hun mistet de eneste klenodiene, hun hadde . . . Vilde lian 3i til vet var nenne je^ ventet pa? vet trodde nun ikke om Danielsen. lian var real, det trodde nun oni nani.
vet lakket mot jul. ven lille dven la under den Btore Bneen. Husene nådde nvite netter, trserne dar nvite byrder, kra nienne3kene 3rod det rsk nar de pU3tet, oZ de»nderneB ne3ter dar rim i kakset. — Aret droZ 3iF mot 3lutten; pa konkeksjonskadrikken var de Bi3te ordrene ekzpedert. Olau3 3trande rei3te 813 lra 3tolen ved skrivedordet 0F nikket, (lunner
