11
nikket tilbake. Brødrene var blitt enig. Så fulgtes de op i lokalene. I tilskjZereriet stilte Qunner 3iF pk pla33en Bin. vet tre6obbe!te klX6et la utspent over 6et store borcket, 3tvkkene var ri33et op pa 6et me6 kritt. I^i6t imot kam korte Vo!6 3kjXrema3kinen me6 Bikker lian6 121133 6en 3iste 3treken pa et erme.
Den eldste sjefen mumlet gofmorn til formåleren, kontrolløren og de andre herrer. Med korte, lang somme skritt gikk han videre på sin runde, Presserne så ikke op — han hadde vært herinne tidligere på dagen, — Inne fra «knapphullet» hørte han latter... Han la lebene tettere sammen — det grå, stutte kinnskjegget tok pa å dirre, farven i det rødlette ansiktet falmet. De kostbare maskinene derinne minnet sig; alt kostbart minnet sig på dager som idag, Knapphullsmaskinen, pikeringsmaskinen, maskinen til å pvnte på knapphullene . . . Dyre saker altsammen. Utlegg og rentetap. Bakom døren der stod de. Bakom døren dér var Gunners eldste sønn. Ikke sjelden å høre fjas og leven inne hos Julius i det siste. 3in6iF åpnet lian 6e»ren. Ln av arbei6er3keue 3pranF ut av armene pa 3tran6e junior. Vet var(3v6a. vet var ikke Tårna. Nei, nvor^an Kun6e 6et vZere anckre enn Qv6a? 3jelen kremtet, piken 3matt korbi nam inn pa verk3te6et. — Han 3t06 litt; stakk lian6en i lommen 05 ra3let me6 kob ber3killinBene. «Vi 3lutter til lsrckaZen,» 82 lian.
