13 sinene. De bla sinene — bla som
bla 3om
— Fager var Karna, «Jaja, Jaja . . ,» Med små skritt gikk han mot utgangen, midt mellem bordene* Tommelen holdt han fast med peke- og langfinger pa begge hend ene. Øinene fulgte ham til døren lukket sig bak ham. «Nå får vi julegave !» sa Karen Anna høit ut over alle hodene, de lyse og de mørke, de grå og de unge. «^a, lian Btnilte 3tvFt i6aF,» ropte en tilbake.
«Nå skal vi visst slutte!» skrek Anna Kleve inn i øret på Ingebjørg, Den døve stirret, livet i de spør rende øinene sloknet, det bleke ansiktet blev lite av skrekk; så snudde hun sig og så op til Karnas plass; og Karna nikket. KTaskinene 3tan3te et 3ekun6 eller to. Ln 3vart ku^l na66e 3latt ne6. I^«33tene ti6cie. 3a ropte 6n:
«Det er vel ikke nytt!» Da hentet alle sig og snakken brøt løs: om det, de hadde ventet og som alltid kom — om det, de enda aldri lærte sig 2 ta imot — arbeidsstansen, som lurte pa dem neie året — de arbeidsløse ukene, som åt op fortjenesten deres. Og skoene, de trengte! Og kjolen, de trengte! Og husleien, de skulde betale! Men han hadde tatt inn en ny tilskjærer i høst, han hadde tatt inn Edvin Vold! Så hadde han vel ordrer nok? — Det letet ikke på tilskjærerne, de fikk lønnen sin likefullt! — Men når han hadde tatt inn en ny? «3a 3ier lian vel op Vold nied det 3aniine!» 1_,2 N2in b2re Bi«2re det! Uer V2l inzen, 3oin skulde Frate kor Vold!
