14
«Også like før jul!» — «Skammelig — å gud så skammelig!» «Vi er ikke varslet ennå!» ropte 6n. «Men vi blir det,» svarte det i kor. «Vi kjenner Olaus!» «lappene inine!» lierniet 6e.
Den døve hadde gått kra arbeidet og stod borte hos Karen Anna Hustad. «Tror du det da?» spurte hun med den slørete røsten og bøide hodet inntil for å høre svaret. «Det er ikke verdt å ta sorgen på borg !» ropte den andre. «Vi får vel vite det til fredagen !» Ingebjørg Dale blev stående. Karna rev sømmen unda nålen og la under en ny. Og InFedjsrFs blikk fulgte de hvite, smale hendene, som førte tøiet. Hun visste da at Xarna hadde nu6valk på pekeiin^ren etter saksa, og treler i hånden efter strykejernet — hun, som en annen, Men det var som ikke sant lei — så pene var hendene hennes, så rapt flyttet de sig, så snart og lekkert tok de om plagget, at en måtte storundre sig. Om det så var 2 egge 1, gikk det fint for henne. En A-jakke sydde hun på dagen. De kom ikke til Karna med B og C-plagg — de visste bedre . . . «Na kar 6u Fa pa plassen 6in, InFebj<2rF!» ropte Isaren Det var blitt latt oZ moro ve6 6et ene lan^bor^et. Ln av 6auiene lia66e koreslatt, 6e skulde sauile inn til julegave til sjelene. De sendte en toin pappeske i niellein si^ oZ la knapper 0F tradstouiper oppi. Ln spvttet i esken. Isaren tok kreni korlnickckaFSlnaten sin — 1 legge jaresnor langs sømmen.
