19
Ja, det var ikke andre enn Gunhilde og Gyda som hadde det flust, Gunhilde, som bodde bak melke butikken til mor sin. Og Gyda, som ja, hun hadde fått følge med selveste junior nå, sa de; om det var sant da. Men hun var troendes til det. For — ja Gyda! Hun måtte smile — som kom hele jenten her inn i stuen med detsamme! Latteren hennes og de kåte sinene; humøret og like3Xlneten! Hun levde bare villig vekk, hun — gav sig og tok sig igjen — gjorde ikke mer av det enn en annen, som spiste og sov etter sin natur, «Angre? Nei, i den byen har jeg ikke vært,» sa Gyda. — Men da fikk en være skapt tankeløs, også. Og komme av folk, som aldri hadde vørt a33en de stelte sig. Drikker til far, og mor som gikk på bygda og bad. Gyda var undskyldt, hun som . . . Isaren rei3te no6et 03 lvttet. Katten 3pranF ne 6pa gulvet. Det koni noen inn Fan^sren. Det var ikke inoren3 tun^e 3teF . . . Oa 6et danket, 3purte nun Bkarpt: «Uveni er 6et?» Ln 6alner«33t 3varte. vet var tru Oi3en, bok nan6!eren3 kone. Hun str<2k BiZ over naret o^ clsren. ?ru Ol3en V2r en liten, velss66 6aine ine6 stor barm uncker Bkinnkapen, korte ben, tykke leFFer. llun Blnilte BVXIt. — Karen knep iliop sinene. «Lr ikke VereB nior njenime, kroken Hu3ta6?» — <Mor er pa niste i be6enu3et.» — «vet var leit — ja, je^ inener ikke 2t 6et er leit, at Vere3nior Bsker (3u63 nu3; nien ieF vil6e fjerne trutket nenne per3onliB.» «Hun sr lijernme i niticken.» — «vet nar jeF ikke
