30 og tendt tre for femogtyvc øre. Mange av arbeider skene søkte dit, 52tt i den fullpakkete 82len, sang salmer og åndelige sanger og stirret på granen som bar lys i lys helt op i taket. Det kunde bli litt langt for dem som ikke hørte til de vakte; men her var mangt å se og det var samvær under tak med hundre andre. De kjente sig takkskyldig mot soldatene og damene i misjonen, som hadde stelt til hyggen. Andre gjorde mindre for folk. — Det var rart å slippe å stille vekkerklokken om kvelden — rart å skvette våken til vanlig tid lei i lnorFennisrket og huske, at en kunde legge sig til igjen. Men det var ingen rett glede . . . «Har du hørt noe?» spurte de hverandre. «Tar han oss inn igjen til femtende, tro?» Ingen dør av kaffe og brød tre ganger om dagen. Men det tok til å vise sig på dem, som drev med det. «Flott så du slanker dig, Bolette!» — «Nå kan vi snart se sol og måne tvers izjennein 2 Ladi!» Oe svin likte 2 lese, nvttet ticken. Hver62Fene P 2biblioteket V2r tl2vle, 62inene Bto6 b2koni liver 2n6re utenkor 3kr2nken 03 Bkul6e lkne boker. Oet Iv3te ve63enZene til I2NFt pk N2tt. —
Karen Anna Hustad og Rakel Iversen byttet romaner dagstøtt. Karna var den største lesehesten; men Rakel kunde ikke annet enn henge med, når venninden la ut om menneskene i boken, lastet eller roste dem som om de var levende. Helst vilde Rakel lese om fine folk og rike, om grevinner med diamanter og revolvermenn som stjal dem; om hushjelper som var damer og chauffører som var herrer. Fattige
