Side:Den som henger i en tråd.pdf/33

Denne siden er ikke korrekturlest

31

stakkarer, nød og arbeidsløshet og sørgclighet var det nok av utenfor bøkene. Men hun gav sig når Karna sa, en aldri kunde få vite nok om virkeligheten; og at vers V2r det peneste. De to pikene var jevngamle og hadde vært venner siden Hustads kom til bven for femogtyve år siden. Far til Rakel hadde skaffet Karnas far arbeid på bryggeriet — til Knut Iversen skrev Reinert Hustad, da han mistet skuten sin og vilde vekk fra «øian». Og Karen Anna, som bare hadde brødre, hadde tydd sig til Rakel og søstrene hennes som til sine egne. Rakel var haremynt. Som barn hadde hun lidt meget; men legene hadde greid det, så ganen var blitt brukelig. Overleben var sydd pent sammen; men det hvite aret stod dér, en skrå strek ned over mot venstre, som snurpet leden et grand op. Det gav ansiktet en svip av no sart — utståtte smerter hadde vel merket det også; oftest holdt det sig gjen nemsiktig blekt og de store øinene var snare til tårer. — Eftersom Karna hadde vokset sig stor og vakker hadde Rakels beundring for venninden steget. I. overgangsalderen hadde den øket til svermeri; det hadde plaget den andre, så hun en tid drog sig unda hjemmet hos Iversens. Men i senere år, efter at Rakel også var blitt skredder på konfeksjonsfabrik ken, hadde vennskapet blusset op igjen. Så meget, som hun betrodde noen, betrodde Karen Anna Rakel Iversen. — Ln kveld lnellein jul o^ nyttar de to nedover mot byen. De noldt liverandre under armen 0F sklidde i de narde skisporene som stod tett i