34 underlebe. Stod og frøs, så skuldrene ristet . . . Hvad stod hun her efter? Ventet hun å få se Olaus i ballstas? Hun hadde vært kjæresten hans engang, sa folk. Enda han var gift mann . . . For det hadde K2N fått glemsel og tilgivelse for aldri så lenge siden. Olaus var gudelig; han var ikke medlem av klubben; han satt i menighetsrådet. Ventet krypet på ham, ventet hun omsonst! I^un nsrte en nevne N2vnet, ke>r nun blev V2r ildert Oi3en 03 true.
Nå så hun fru Olsen igjen ... Det hogget til i brystet. Den innpakkete skikkelsen vandret lang somt op trappen; holdt sig i rekkverket og steg. . . . Det hadde vært en tung gang å gå til fru Olsen. Her hun står vet hun ikke, om hun gjorde rett. Men hun hadde gått den. — Da hun ventet foran gangdøren, hadde kun kjent det som hadde hun lagt igjen sig selv hjemme — ja, hun hadde vært nummen like til fingrene. — Fru Olsen hadde blitt brydd med det samme hun åpnet døren og så henne. «Jeg skal være snar,» hadde kun sagt. Men hun måtte inn i stuen. Der V2r det pent og orntlig, lite med stas. Potteplanter i alle vinduene. — De hadde ikke vekslet så mange ordene. Da fru Olsen hørte, kun kom for å be om forlating, hadde over leben hennes tatt på 2 skjelve. «Mor blev harm på mig,» hadde hun sagt. «De får glemme opførslen min, K2N De. Er det anledning ennå, så tar vi imot gaven.» Det hadde vært som 32 en annen det. Og kun hadde syntes synd i mennesket som stod foran henne og blev skjelv i ansiktet. Det hadde vært
