35 bedre for tru Olsen å se nenne som «et hovmodig vesen» . . . Det hadde vært naturligere for henne selv å være det, ogsål En tredje hadde stått imellem dem der i stuen; moren hadde vært der. Hun trodde kru Olsen også hadde merket det. «Kjære Dem — kjære snilde Dem!» hadde fru Olsen hakket frem. — Hun hadde bedt henne sitte ned, mens hun var borte ved skrivebordet. Hun hadde stukket tikro ningene i en konvolutt. Rakte den ikke frem, la den fra sig på bordet og sa: «Værsågod, frøken Hustad.» — Hun hadde da lært . . . Ute i gangen hadde hun sagt: «Vi har alle vårt. Det er ikke lett for noen i disse tider.» Fru Olsen hadde minket sig ned for å gjøre det lettere for en synder . . . . . . Ingebjørg hadde fått tikroningene — moren hadde gitt sig på det. Sedlene lå ikke og brente hull på lomma . . . Ingebjørg hadde fått reise hjem. Ingebjørg hadde tatt imot. Men — de var kamerater, de var i samme båten, de hørte ihop! «Xarna!»
«Hvad er det?» «Du star og stanger med hodet!» Rakel så engstelig op på venninden. «Å tenker du på, Kama? Nå går Gyda og de andre — skal vi gå?» — Et stykke nede i gaten nappet en Rakel i ermet. Fem av herrene hadde kommet efter dem. Om de vilde være med på Kaffistova? Jonas Kruse og søstrene Flink og Gyda stod borte på hjørnet og ventet. — Pikene snudde og gikk med. Det var en av ekspeditørene hos Bakke & Co., Bertelsen fra
