Hun var kommet ut på veien langs jernbanelinjen - nå, hun stanste, så hun det. Hun var forbi det siste huset, hvor Ladi losjerte. Men ennå var det lysstolper et stykke fremover, ennå kunde hun gå en bete. Mellem åtte og ni, hadde han sagt . . . Ben som en lang søm lå landeveien foran henne; skitten sne ekter midten, rotet op av lastebiler; hvite snemurer på siden, polert av tø og av frost igjen. — Her var ikke vått; men muklet gikk over kalosjene somme steder. Da ristet kun føttene og så efter, om om det hadde gjort skoene noe; kun hadde pusset dem før hun gikk hjemmefra — hun vilde komme skikkelig inn på hotellet.
Hun hadde ikke akkurat lovet å komme. Det kan hende, hadde hun sagt . . .
Men dennegangen skulde det bli av! For en gang måtte hun friste det, hun også. En gang måtte hun få vite, hvad det var, hun også. Det var ikke noenting å grue for — fine herrer er hensynsfulle, det sa alle. Men likefullt skalv kun. Da tenkte hun på disse siste årene; grå og skyggeaktige seilte de forbi — ansikt og hendinger tonte frem; men klarest
