6
så hun sig selv. Det var bakken op til fabrikken, hun gikk, op og nedover, op og ned. Samme arbeid dag ut og dag inn; frokoststans og middagsstund; kveldene hjemme, når hun lå på divanen og hvilte ryggen. Det var altsammen . . .
Tenker du gå jomfru i graven, du Karna? . . Det var den kåte røsten til Gyda, som spurte — på fødselsdagen, da hun fylte tredve. — «Isjomfrua». Hun visste de kalte henne det på verkstedet i det siste. Det var Edvin, som hadde satt navnet på henne. — De fikk kalle henne alt, de vilde! Herefter også. Herefter — når hun visste det, hun visste, skulde det ikke stikke henne mer!
Hun tok sig op til ansiktet — hun kjente, hun smilte. — Han var den kjekkeste av de reisende. Hun hadde alltid likt Danielsen . . . Sist han var i byen, hadde hun møtt ham i Storgaten; da hadde han bydd sig til å bære melkespannet for henne. «De er kongeligere uten spann,» hadde han sagt. Det var spøk i hans munn; men han var nærmere sannheten, enn han visste! I kveld skulde han få vite det! Hun vilde snakke ut til ham — først vilde hun snakke ut! Han skulde få greie på, at hun kom av folk. Hun holdt sig ikke ringere enn noen! Og det skulle hun si.
Da —
Det hadde vel hendt, at to mennesker fikk den gode kjærligheten til hverandre! Det hadde vel hendt før! Det stod å lese i mangfoldige bøker! — Han skulde begynne for sig selv. Han skulde ha eget firma nå, hadde han sagt. Og han var ikke gift
