7 det hun visste. Ring bar han ikke. Olaf het han til fornavn . .
«Olaf,» prøvde hun sakte, ut i mørket. Hjertet tok på å stormslå. Hun skulde få hviske et mannsnavn, hun også! Skulde få kjenne armer omkring sig — kjærtegn og blide ord . . .
Ikke tenke lenger! Ikke forlange mer! La det være nok — la det være lykke og mer enn nok!
En mann i stilling; trygghet og sorgløshet — slikt fins ikke andre steder enn i drømmen, hun vet det da! Lenge og for lenge har hun staset det til og bygget det frem om natten — hun vet det da, nå også, at det ikke er slik det går. Mann og unger kan det bli; fattigdom og slit blir det for henne og hennes like. «Hadde jeg enda ikke gått bort og giftet mig, Karna,» — det blir det. Og — hun hadde ikke villet inn i den elendigheten — dit hadde hun kunnet komme, hun som en annen! Gi op friheten og for tjenesten for arbeidsløs mann og sultne barn ? . . hun hadde sett nok av det! Nei, nå skulde det være farvel med drømmer og umulighet . . .
Tårene kom likevel. Hun strøk dem vekk med vantefingeren.
Han var ung! Han var en herre i klærne — klær sydd efter mål, det var lett å se. Han hadde en dannet optreden. Fine hender og bløte — hun hadde kjent det, da han strøk henne over kinnet igår kveld. Det luktet så friskt av ham — god såpe og god tobakk; hun nådde kjent det med.
Hun vilde. — Da hun snudde, tok hun en liten sneklomp i
