befolkningen og således revet en betydelig del av befolkningen bort fra landlivets sløvende innflytelse. På samme måte som det har gjort landet avhengig av byen, har det gjort de barbariske og halvbarbariske land avhengig av de civiliserte, bondefolkene av bourgeoisifolkene, orienten av oksidenten.
Bourgeoisiet samler nier og mer det spredte – såvel produksjonsmidlerne som eiendommen og befolkningen. Det har klumpet befolkningen sammen, centralisert produksjonsmidlerne, og samlet eiendommen på få hender. Den nødvendige følge av dette var den politiske centralisasjon. Uavhengige, løst forbundne provinser med forskjellige interesser, lover, regjeringer og toldbestemmelser, blev trengt sammen i en nasjon, under en regjering, en lov med en nasjonal klasseinteresse, en toldgrense.
Bourgeoisiet har under sit hundreårige klasseherredømme skapt produksjonskrefter i større masser, med veldigere omfang enn alle foregående slegtledd tilsammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskiner, anvendelse av kemien på industri og jordbruk, dampskibsfart, jernbaner, elektriske telegrafer, opdyrkning av hele verdensdeler, elver som er gjort seilbare, hele befolkninger stampet frem av jorden – hvilket tidligere århundrede ante, at slike produksjonskrefter slumret i samfundsarbeidets skjød.
Vi har altså set at de produksjons- og samferdselsmidler på hvis grunn bourgeoisiet vokste frem, blev til i det feudale samfund. På et vist trin i utviklingen av disse produksjons- og samferdselsmidler svarte ikke lenger de forhold hvorunder det feudale samfund producerte og utvekslet varer, den feudale
