Kapitalen er altså ingen personlig makt, den er en samfundsmakt.
Når altså kapitalen forvandler sig til felleseiendom, til eiendom som tilhører alle medlemmer av samfundet, så forvandler ikke personlig eiendom sig til samfundseiendom. Det er bare eiendommens samfundskarakter som forandrer sig.
Den mister sin klassekarakter.
La os se på lønsarbeidet.
Lønsarbeidets gjetnnnmsnitspris er arbeidslønnens minimum, d. v. s. summen av de levnetsmidler som er nødvendige for å holde arbeideren ilive som arbeider. Det som altså lønnsarbeideren erhverver ved sin virksomhet, strekker bare såvidt til å gjenoprette hans nakne liv. Vi vil ikke avskaffe denne personlige erhvervelse av arbeidsprodukterne som bare tjener til å gjenoprette det umiddelbare liv, en erhvervelse som ikke gir noget nettooverskudd, som kunde gi makt over andres arbeide. Vi vil bare opheve denne erhvervelses elendige karakter, hvor arbeideren bare lever for å øke kapitalen, bare lever i den grad som den herskende klasses interesser krever det.
I det borgerlige samfund er det levende arbeide bare et middel til å øke det ophobede arbeide. I det kommunistiske samfund er det ophobede arbeide bare et middel til å utvide, berike, fremme arbeidernes livsprosess.
I det borgerlige samfund råder altså fortiden over nutiden, i det kommunistiske nutiden over fortiden. I det borgerlige samfund er kapitalen selv-
