stendig og personlig, mens det virksomme individ er uselvstendig og upersonlig.
Å avskaffe dette forhold kaller bourgeoisiet å avskaffe personligheten og friheten. Og med rette. Det er nettop meningen å opheve bourgeoispersonligheten, bourgeoisselvstendigheten, bourgeoisfriheten.
Med frihet forstår man under de nuværende borgerlige produksjonsforhold frihandelen, det frie kjøp og salg.
Men faller handelen, så faller også den frie handel. Fraserne om den frie handel har som bourgeoisiets andre frihetsbravader bare en mening når de anvendes mot den bundne handel, mot middelalderens trælbundne borgere, men ikke når de anvendes mot den kommunistiske ophevelse av handelen, de borgerlige produksjonsforhold og bourgeoisiet selv.
I er forferdet over at vi vil avskaffe privateieneiendommen. Men i eders bestående samfund er privateiendommen avskaffet for ni tiendedele av dets medlemmer. Den eksisterer nettop fordi den ikke eksisterer for disse ni tiendedele. I bebreider os altså at vi vil opheve en eiendom som har eiendomsløshet for det uhyre flertal i samfundet som nødvendig forutsetning.
I bebreider os med andre ord at vi vil avskaffe eders eiendom. Nuvel, det vil vi.
Fra det øieblikk av da arbeidet ikke mer kan slå om til kapital, penger, grunnrente, kort sagt til en samfundsmakt som kan monopoliseres, d. v. s. fra det øieblikk av, da den personlige eiendom ikke mer kan slå om til borgerlig eiendom, fra det øieblikk erklærer I at personligheten er ophevet.
