Laugsvesen i industrien og patriarkalsk samfundshusholdning på landet, det er dens siste ord.
I sin videre utvikling har denne retning løpet ut i de ynkeligste jeremiader.
Frankriks socialistiske og kommunistiske litteratur, som opstod under trykket av et herskende bourgeoisi, og som er det litterære uttryk for kampen mot dette herredømme, blev innført til Tyskland på en tid da bourgeoisiet der nettop begynte sin kamp mot den feudale absolutisme.
Tyske filosofer, halvfilosofer og skjønånder bemektiget sig grådig denne litteratur og giemte bare, at med innvandringen av disse skrifter fra Frankrik var ikke samtidig de franske livsforhold innvandret. Likeoverfor de tyske forhold mistet den franske litteratur all umiddelbar praktisk betydning og fikk et rent litterært tilsnitt. Den måtte komme til å se ut som ørkesløs spekulasjon over virkeliggjørelsen av det menneskelige vesen. Således var den franske revolusjons krav for de tyske filosofer i det 18. århundrede bare den «praktiske fornufts» krav i all allmindelighet, og det franske revolusjonære bourgeoisis viljesytringer var i deres øine loven for den rene vilje, for viljen slik som den bør være, for den sande menneskelige vilje.
For de tyske litterater gjaldt det bare å bringe de nye franske ideer i samklang med sin gamle filosofiske samvittighet, eller kanske heller å tilegne sig de franske ideer ut fra sit filosofiske standpunkt.
Og man tilegnet sig, slik som man tilegner sig et fremmed sprog; man oversatte.
