Det er kjent nok hvorledes munkene pleiet å skrive over de manuskripter i hvilke klassiske verker fra den hedenske oldtid var nedtegnet, med usmakelige, katolske helgenhistorier. De tyske litterater gikk omvendt tilverks med den verdslige franske litteratur. De puttet sit filosofiske sludder inn under den franske original. Under den franske kritikk av pengevesenet skrev de således «utslag av det menneskelige vesen», og under den franske kritkk av bourgeoisistaten «ophevelse av det abstrakt almindeliges herredømme o.s.v.
Disse filosofiske talemåter som de smuglet inn under den franske kritikk, døpte de «handlingens filosofi», «sand socialisme», «tysk videnskap om socialismen», «filosofisk begrundelse av socialismen» o.s.v.
Den franske socialistisk-kommunistiske litteratur blev på denne måte formelig berøvet sin livskraft. Og da den i tyskernes hånd ophørte å være uttrykk for den ene klasses kamp mot den annen, så trodde tyskerne at de hadde overvunnet den «franske ensidighet», og at de hadde været talsmenn for sannhetens behov, og ikke som franskmennene for sanne behov, for det menneskelige vesens interesser, og ikke som disse for proletariatets interesser, at de hadde været talsmenn for mennesket overhode, mennesket som står utenfor og over alle klasser, som overhode ikke hører hjemme i virkeligheden, som bare er et tåkebillede på den filosofiske fantasis himmel.
Denne tyske socialisme som ok sin ubehjelpsomme stiløvelser så alvorlig og høitidelig, og som utbasunerte dem så markskrikersk, mistet imidlertid litt etter litt sin pedantiske uskyld.
Tyskernes kamp, navnlig det prøissiske bourge-
