oisis kamp mot de feudale og mot det absolutte kongedømme, med ett ord den liberale bevegelse, fikk efterhvert større betydning.
Det blev således gitt den «sande socialisme» en kjærkommen anledning til å stille de socialistiske krav op mot den politiske bevegelse, å slynge de sedvanlige bannstråler mot liberalismen, mot representativstaten, mot den borgerlige konkurranse, borgerlige pressefrihet, borgerlige rett, borgerlige frihet og likhet og preke for folkemassen at de ikke hadde noget å vinne ved denne borgerlige bevegelse, men tvertimot alt å tape. Den tyske socialisme glemte i rette tid at den franske kritikk hvis åndsforlatte ekko den var, forutsetter det moderne borgerlige samfund med de materielle livsbetinger og den politiske konstitusjon som svarer til det, lutter forutsetninger som det i Tyskland nettop gjaldt å kjempe sig frem til.
For de tyske absolute regjeringer med deres sleng av prester, skolemestre, landjunkere og embedsmenn blev den et kjærkomment fugleskremsel mot det truende opadstrebende bourgeoisi.
Den var som søtladne kjærtegn mellem de bitre piskeslag og flintekuler som de samme regjeringer bearbeidet de tyske arbeideropstande med.
Blev den «sande» socialisme på denne måte et våben i regjeringernes hand mot det tyske bourgeoisi, så representerte den også reaksjonen, nemlig det tyske småborgerskaps interesser. I Tyskland danner det småborgerskap som stammer fra det 16. århundrede, og som siden den tid alltid dukker op igjen i forskjellige former, i Tyskland danner dette småborger-
