lovgivning og våre etiske lover står og faller med den. Pedagoger og moralister har nesten uten undtagelse vært optatt av denne tanke.
Denne urokkelige tro på opdragelsens makt går som en rød tråd også gjennem det forrige århundres litteratur, de omfangsrike ensyklopedier, leksika og autobiografier. Det store gjennembrudstalent opfattes og beskrives her på samme måte som forbryteren, som en frukt av mer eller mindre tilfeldige kår.
I de gamle kultursamfund hadde man en naturligere, en sundere opfatning av menneskets gode og onde vaner og tilbøieligheter. Perserne og egypterne, spartanerne og vikingene var fullt klar over at menneskene fra fødselen av er ulike. Disse høitstående kulturfolk betraktet det dårlige menneskemateriale som ugress i åkeren som burde utryddes allerede i fødselen og den største av alle menneskekjennere forkynte: «Hvert tre som ikke bærer god frukt skal omhugges og kastes på ilden.»
Inntil for neppe to hundre år siden blev i England ikke mindre enn et hundre og seksti arter av forbrydelser straffet med døden. Arnim uttaler et steds at germanerne brukte dødsstraff i full bevissthet om at den også drepte dårlig kimstoff. Det var en brutal, men gigantisk renselsesprosess for rasen.
Så kom forbedringssystemet med prøvetid og æresord fengsel på kortere tid — systemet som vi nu har. Aldri har forbedringssystemet vært i slik virksomhet som nu, og aldri har forbrytelsene nådd så høie tall som nu.
Årsaken til denne fallitt må først og fremst søkes i den forholdsvis nyopdagede kjensgjerning at forbryterske tilbøieligheter har sin årsak i arvelige anlegg (reaksjonsnormer), som ikke kan utryddes ved ytre påvirkning. Vår behandling av forbrytere er derfor som regel uten virkning, da man behandler forbrytelsen istedenfor å behandle forbryteren. Når en forbryter står for skranken, er man først og fremst optatt av å konstatere hvad han har gjort eller ikke gjort, om det var 25 kroner han stjal eller om det var en annen sum. Om den villa han brøt inn i var avlåst eller ikke. Om den gjenstand han tilegnet sig må betegnes som en maskin eller et verktøi. Selve mannen bryr man sig mindre om, — hvem
