Side:Det norske program for rasehygiene.djvu/35

Denne siden er korrekturlest

vilde virke skremmende og frastøtende, erklærer jeg mig foreløbig enig med programmets mildere form.

Om sterilisasjonens rettslige side sier dr. Hermann Harris Aall: I samfund hvor dødsstraffen ennu består, må sterilisasjonen også prinsipielt være tillatelig. Tap av livet er større straff enn tap av forplantningsevnen. Men selv der hvor dødsstraffen er avskaffet må forplantningsevnen kunne fratas et individ. Det er vanskelig å forstå hvorfor dette spørsmål skal behandles med så meget større høitidelighet enn andre operasjoner. Bibelen sier: «Og dersom din høire hånd frister dig, da hugg den av og kast den fra dig; ti det er bedre for dig at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme kommer i helvede.» Den sterkeste motgrunn vilde være om vedkommende individer selv hadde et levende ønske om å bli foreldre, men det forekommer som bekjent neppe i disse kretser. Som regel anser de det for en ulykke å få barn.

Greve De Lapouge, Paris: Jeg vedtar programmet uten forbehold. Det fremholder bare et foreløbig minimum av krav. Opgaven er enorm. Ingen tid bør spilles. Segregasjon er et kostbart, men nyttig botemiddel. Tvungen sterilisasjon vilde være bedre, men fordommene vil være i veien. Hele moralen må i støpeskjeen og det tar tid.

Professor Apert, Universitet, Paris: Segregasjonen er en nødvendighet for alle de individer som i frihet danner en offentlig fare.... Individer hvis samfundsliv ikke er nogen offentlig fare, men som ikke kan produsere annet enn uønskverdig avkom, bør ikke holdes inne, både av humanitære og økonomiske grunner. Men de bør steriliseres ved vasektomi og salpingektomi.

Professor Harry Federley, Helsingfors, opsummerer sin utredning med de ord. At en obligatorisk sterilisering av visse kategorier av undermålsindivider fra et teoretisk synspunkt meget godt lar sig forsvare, slik som Laughlin i sitt store verk om sterilisasjonen i De forente Stater har vist. Det bør være rasehygienens mål, om enn et fjernt mål, som vi bør strebe henimot. Da imidlertid det beste kan være det godes fiende, synes det klokest å nøie sig for tiden med en asylering av de defekte.

Dr. Leonard Darwin, president for den Internasjonale Fe-