mest fanatiske kommunist må vel innrømme, hvis han vil være helt ærlig, at i ethver t fall har Norge ikke nu råd til å gjøre noen slags eksperimenter i den retning, og at forsøk med det vilde være den sikre og fullstendige ruin for vårt folks økonomi, som det vilde ta en uhyggelig lang tid å reise sig fra.
Nu gjelder det, som jeg før har sagt, å bringe landets økonomi på fote igjen og skaffe gode levelige kår for alle klasser, så vi kan se fremtiden trygt imøte. Det måtte vel også kommunister og socialister og alle klasser kunne være med om.
Når det er nådd, men også først da, kan det være tid å diskutere kommunistiske og andre politiske kjepphester. Men nu er stillingen for alvorlig til slikt, og den er alvorligere enn noensinne før. Den krever, jeg gjentar det, übønnhørlig samarbeide av alle kvinner og menn i dette land som har følelse for fedrelandet — det være høire eller venstre eller bondeparti, borger lig eller kommunist eller socialist — om den ene vik tige opgave for vårt folk idag.
Lykkes det oss ikke å skape en slik bevegelse og rive alle sanne fedrelandsvenner med i den, ja da vil der være alvorlig fare for hele folkets fremtid. Lykkes det, kan vi se fremtiden trygt imøte; da kan vi skape levelige kår for oss alle, kvinner som menn, bonde og bymann, arbeider og arbeidsgiver i dette herlige landet vårt.
Og hvad er det som er nødvendig? Først og fremst må statsutgiftene skjæres ned med alle midler, som mulig er, så vi kan begynne å betale ,av på landets gjeld og minske skattene, som nu truer med å kvele vårt næringsliv, og som stadig vil bli verre om der
