Det var en gang et par folk som hadde giftet sig sammen; de hadde hver sin datter. Kjerringdatteren var lei og lat og vilde aldri gjøre noe, og manndatteren var flink og villig; men enda kunde hun aldri gjøre moren til lags, og både kjerringa og datteren vilde gjerne være kvitt henne. Så skulde de engang sitte ved brønnen og spinne begge to; kjerringdatteren skulde spinne lin, men manndatteren fikk ikke annet enn bust. «Du er nå alltid så flink og så ferm du,» sa kjerringdatteren, «men enda er jeg ikke redd for å spinne om kapp med dig.» Ja så blev de forlikt om at den som det først røk av for, skulde i brønnen. Rett som det var, så gikk det av for manndatteren, og så måtte hun i brønnen. Men da hun kom til bunns, slo hun sig ikke, og vidt og bredt omkring så hun ikke annet enn en vakker grønn eng.
Hun gikk et stykke bortover enga, så kom hun til et risgjerde; det skulde hun over. «Å, trå ikke så hardt på mig du,» sa risgjerdet, «så skal jeg hjelpe dig en annen gang, jeg.» Hun gjorde sig så lett som en fjær og trådde så varsomt at hun næsten ikke kom nær det engang.
Så gikk hun et stykke til, så kom hun til ei brandete ku som gikk med en melkekolle på hornene; det var ei
