ting, men til lønn skulde hun likevel få lov å ta det skrinet hun vilde. Da sang fuglene:
«Ta ikke det grønne, |
Hun brydde sig ikke om det fuglene sang, men tok det røde, som det glodde mest av, og så gav hun sig på hjemveien. Og hun fikk da gå i god ro og mak, det var ingen som satte efter henne. Da hun kom hjem, blev det stor glede på moren, og de gikk straks på timen inn i storstua og satte skrinet der, for de trodde at det ikke var annet enn gull og sølv i det; og de tenkte at både vegger og tak skulde bli forgylt; men da de åpnet skrinet, så yrte det ut bare ormer og padder, og når kjerringdatteren lukket op munnen, så var det like ens: det veltet ut både ormer og padder og all styggedom som tenkes kunde, så det var uråd å være i hus med henne til sist. Det var lønnen hun fikk for hun hadde tjent trollkjerringa.
