måtte være i røde rappet, for han har det farlig brått idag,» sa han.
«Ja, ja, spring ned i enga og ta henne med dig, der går hun,» sa grannemannen.
Gutten avsted. Da han kom ned i enga, gikk datteren der og rakte. «Jeg skulde hente det som far din har lovt husbond,» sa gutten.
«Hå, hå, lur mig der!» tenkte hun. «Nei skal du det?» sa hun; «det er vel den vesle blakke merra vår det? Du får gå bort og ta henne, hun står tjoret på den andre siden av erteåkeren,» sa jenta.
Gutten kastet sig på ryggen av den vesle blakke og red hjem i fullt firsprang.
«Fikk du henne med dig?» sa herremannen.
«Hun står nede ved døra,» sa gutten.
«Så lei henne op på kammerset efter mor,» sa herremannen.
«Kjære vene, hvordan skal det gå til!» sa gutten.
«Du bare gjør som jeg sier, du,» sa herremannen. «Makter du henne ikke aleine, så får du ta folkehjelp,» sa han; han tenkte jenta kunde slå sig ugrei.
Da gutten så fjeset på herremannen, så visste han det ikke nyttet å si imot der i gården. Han ned, og fikk med alle de husmenn som var der; noen drog i framdelen, og noen skjøv på bak, og så fikk de endelig merra op trappene og inn på kammerset. Der lå brudestasen ferdig.
«Nå har jeg gjort det og, husbond,» sa gutten; «men det var et farlig strev, det verste jeg har vært med på her på gården.»
«Ja, ja, du skal ikke ha gjort det for ingen ting,» sa husbonden. «Send så kvinnfolkene op til å pynte henne.»
