gjæteren — staupet hadde hun også tatt med fra kongsgården.
Ja, det vilde han nok, sa gutten.
Da så kongen kom, blev han rent op i under over den store gilde hestedriften; for slike hester hadde han aldri sett maken til, sa han. Han spurte da gjætergutten hvem de røde og blakke og blå hestene hørte til.
«Det er nok hans Herreper,» sa gutten.
Da de så hadde reist et drygt stykke til, kom de til et slott; først var det en port av messing, så en av sølv, og så en av gull; selve slottet var av sølv, og så blankt at det skar i øinene, for solen skinte på det med det samme de kom. Der gikk de inn, og der sa katta at Per skulde si han bodde. Inni var slottet enda gildere enn utenpå: allting var av gull, både stoler og bord og benker. Da kongen nå hadde gått omkring og sett på alt, både høit og lavt, blev han rent skamfull. «Jo, han Herreper har det gjævere enn jeg, det kan ikke nytte å nekte for det,» sa
