sted straks; men først måtte han nå hjelpe prinsessen med å få bort kroppen av trollet, og så gav han sig på veien den andre morgenen.
Det var langt til slottet, og han både gikk og sprang for å komme frem i tide. I kveldingen fikk han se slottet, og det var mye gildere enn de andre to. Nå var han næsten ikke det grand redd, men gikk gjennem kjøkkenet og like inn. Der satt en prinsesse som var så vakker at det ikke var måte på det.
Hun sa nå like ens som de andre, at der ikke hadde vært kristne folk siden hun kom der, og bad ham gå igjen, for ellers slukte trollet ham levende; det hadde ni hoder, sa hun.
«Ja, om det har ni til de ni, og enda ni til, så går ikke jeg,» sa Halvor, og gav sig til å stå ved ovnen.
Prinsessen bad ham så vakkert at han skulde gå, men Halvor blev ved sitt, han, og sa: «La ham komme, når han vil.»
Så gav hun ham trollsverdet, og bad ham ta sig en slurk av flasken, så han kunde svinge det.
Rett som det var, kom trollet så det suste av det; det var enda større og digrere enn begge de andre to, og det måtte også gå på siden for å komme inn igjennem døren. «Huttetu! her lukter så kristen manns blod,» sa det. Med det samme hogg Halvor av det første hodet, og siden alle de andre, men det siste var det seigeste av dem alle, og det var det tyngste arbeidet Halvor noen tid hadde gjort, å få det av, enda han nok syntes han skulde ha krefter også.
Nu kom da alle prinsessene sammen på slottet, og de var så glade som de aldri hadde vært i all sin tid, og de
