inn igjen; «å slipp det stakkars krøteret ut i havnehagen, og la det ikke stå her ved døra og sulte! Men vil du ikke bytte bort den til mig?» sa hun; «vi har et par gamle støvler her, som du kan ta femten fjerdinger i hvert steg med, dem skal du få for hesten, så kommer du før til Soria Moria slott.»
Det var Halvor straks villig til, og kjerringa var så glad i hesten at hun var ferdig til å danse, «for nå kan jeg komme til å ri til kirken, jeg også,» sa hun.
Halvor hadde ingen ro på sig og vilde straks avsted, men kjerringa sa det hadde ingen hast. «Legg dig på krakken du, og sov litt, for noen seng har vi ikke til dig,» sa kjerringa; «jeg skal nok passe på når vestenvinden kommer.»
Rett som det var, så kom vestenvinden durende så det pep og knaket i veggen. Kjerringa ut.
«Du vestenvind! du vestenvind! kan du si mig veien til Soria Moria slott? Her er én som skal dit.»
«Ja, den vet jeg vel,» sa vestenvinden, «nå skal jeg nettop dit og tørke klær til bryllupet som skal stå; er han rask til bens, kan han være med mig.»
Halvor ut.
«Du får skynde dig, vil du ha følge,» sa vestenvinden, og avsted bar det langt bort over heier og åser og fjell og fjære, og Halvor hadde nok med å følge.
«Ja, nå har jeg ikke tid til å være med dig lenger,» sa vestenvinden, «for jeg skal bort og rive ned et røfte med granskog først, før jeg kommer til blekvollen og tørker klærne. Men når du går langs med åskanten, så kommer du til noen jenter som står og vasker klær, og da har du ikke langt igjen til Soria Moria slott.»
