«God kveld,» sa Gudbrand i Lia da han kom inn.
«God kveld,» sa konen; «å gudskjelov er du der!»
Ja, han var da det.
Så spurte konen hvordan det hadde gått ham i byen.
Å, så som så,» svarte Gudbrand, «det er just ikke noe å rose. Da jeg kom til byen, var det ingen som vilde kjøpe ku, så byttet jeg bort kua mot en hest, jeg.»
«Ja det skal du riktig ha takk for, det,» sa konen; «vi er så bra folk at vi kan kjøre til kirke, vi likeså vel som andre, og når vi har råd til å holde hest, så kan vi da vel legge oss til en. Gå ned og sett inn hesten, barn!»
«Ja,» sa Gudbrand, «jeg har nok ikke hesten, jeg; da jeg kom et stykke på veien, byttet jeg den bort for en gris.»
«Nei, nei!» ropte konen, «det var da riktig som jeg sjøl skulde gjort det; det skal du jamen ha takk for! Nå kan vi få flesk i huset, og noe å by folk, når de ser innom til oss, vi og. Hvad skulde vi med hesten? Så vilde folk si vi var blitt så store på det at vi ikke lenger kan gå til kirke som før. Gå ned og sett inn grisen, barn!»
«Men jeg har nok ikke grisen heller,» sa Gudbrand; «da jeg kom et stykke lenger, byttet jeg den bort med ei melkegeit.»
«Å nei, å nei, så vel du gjør allting!» ropte konen. «Hvad skulde jeg med grisen, når jeg riktig tenker mig om; folk hadde bare sagt: der borte eter de op alt de har; nei, nå har jeg geit, så får jeg både melk og ost, og geita beholder jeg enda. Slipp inn geita, barn!»
«Nei, jeg har nok ikke geita heller, jeg,» sa Gudbrand; «da jeg kom et stykke på veien, byttet jeg bort geita og fikk en dyktig sau isteden.»
