kloppen stod en bjørn til vakt; den reiste sig på to og kom imot dem som den vilde ete dem.
«Hvad gjør vi nå?» sa kapteinen.
«De sier bjørnen skal være vill etter kjøtt,» sa soldaten, og kastet til den en framfjerding.
Så slapp de framom. Men ved den andre enden av kloppen stod en løve, og den brølte og kom imot dem med gapende kjeft som den vilde sluke dem.
«Nå er det best vi snur nesa hjemetter; her kommer vi aldri levende forbi,» sa kapteinen.
«Å, den er vel ikke så farlig, den heller,» sa soldaten; «jeg har hørt løven skal være fus etter flesk, og i skreppa har jeg en halv gris,» sa han. Så kastet han en skinke til løven; den til å gnage og ete, og så slapp de framom der også.
I kveldingen kom de fram til en stor, grom gård. Det ene rummet var gildere enn det andre, og det lyste og lavde, hvor de så. Men det monnet nå ikke stort i skrotten, vet jeg. Kapteinen og løitnanten gikk og skranglet med pengene sine og vilde gjerne kjøpt sig mat; men ikke så de folk, og ikke fant de matsmulen heller. Så bød soldaten dem kjøtt og flesk av matsekken sin. Da var de
