på ham, og gav sig til å lokke på hønene. Så listet soldaten sig inn med sverdet og slo av trollet alle tre hodene med ett hogg.
Prinsessen var så glad som ei fele, og fulgte med ham til søstrene sine, for at han kunde fri dem ut av berget også. Først gikk de over et tun og siden inn igjennem mange lange rum, til de kom til en svær dør. «Ja, her får du gå inn,» sa kongsdatteren, «her er det.»
Da han åpnet døren, var det en stor sal innenfor, og der var allting av pure sølv; der satt den mellemste og spant på en sølvrokk.
«Å trøste dig!» sa hun, «hvad vil du her?»
«Fri dig fra trollet,» sa soldaten.
«Å kjære vene, bare gå!» sa prinsessen; «finner han dig her, tar han livet ditt på flekken!»
«Det er von det, — tar ikke jeg hans først,» sa soldaten.
«Ja, vil du endelig,» sa hun, «så får du krype bak det store karet ute i forstua. Men du må skynde dig å komme, straks du hører jeg lokker på hønene.»
Men først måtte han prøve om han var kar til å svinge trollsverdet som lå på bordet; det var mye større og tyngre enn det første, det var snaut nok han kunde rugge det. Så tok han tre drag av hornet; da var han god til å løfte det; og da han hadde tatt tre til, kunde han fekte med det som det var en bakstefløi.
Om litt tok det til å dure og brake så det var fælt, og like efter kom det et troll med seks hoder.
«Tvi, tvi!» sa han, straks han fikk nesene innom døren, «her lukter kristenmanns blod og bein i mitt hus.»
«Ja tenk, for litt siden kom her en ravn flygende med
