«Nå svek du mig,» sa Døden, «og nå er det kvitt mellem oss.»
«Jeg var nødt til det, om jeg skulde vinne land og rike,» sa gutten.
«Det skal ikke hjelpe dig stort,» sa Døden; «din tid er ute, for nå hører du mig til.»
«Ja, skal det så være, så la det så være,» sa gutten; «men du lar mig vel få lov til å lese ut Herrens bønn først,» sa han.
Ja, det skulde han få lov til; men han passet sig vel for å lese Herrens bønn; alt annet leste han, men Fadervår kom aldri på hans tunge, og til sist mente han han hadde snytt Døden for alvor. Men da Døden syntes det drygde for lenge, så gikk han dit en natt og hengte op en stor tavle med Fadervår på, over sengen til gutten. Da han våknet, tok han til å lese på den, og samlet sig ikke riktig før han kom til amen; men da var det for sent.
