«Å hå!» der skal vi vel se å finne det,» tenkte Askeladden, som under sengen lå.
Næste morgen stod risen fælt tidlig op og strøk til skogs, og aldri før var han av gårde, så tok Askeladden og kongsdatteren på å lete under dørhella efter hjertet hans; men alt det de grov og lette, så fant de ikke noe. «Den gangen har han lurt oss,» sa prinsessen, men vi får vel prøve ham ennu en gang.» Så sanket hun alle de vakreste blomster hun kunde finne, og strødde rundt om dørhella — den hadde de lagt slik den skulde ligge; og da det led mot den tiden de ventet risen hjem, krøp Askeladden under sengen igjen.
Straks han var vel innunder, kom risen. «Huttetu! her lukter så kristen mannelukt inne!» sa risen.
«Ja, her kom ei skjor flygende med et mannebein i nebbet og slapp ned igjennem pipa,» sa kongsdatteren; «jeg skyndte mig nok å få det ut, men det er vel det det lukter av likevel.» Så tidde risen still, og sa ikke mer om det. Men om litt spurte han hvem det var som hadde strødd blomster omkring dørhella.
«Å, det er nok jeg,» sa kongsdatteren.
«Hvad skal nu det til da?» spurte risen.
«Å jeg har dig vel så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der,» sa prinsessen.
«Ja så; men ellers ligger det ikke der, du,» sa risen.
Da de hadde lagt sig om kvelden, spurte kongsdatteren igjen hvor hjertet hans var, for hun holdt så meget av ham at hun nok gjerne vilde vite det, sa hun.
«Å, det ligger borti skapet der på veggen,» sa risen.
