«Les over døra,» svarte smeden; «men kanskje du ikke kan lese skrift, så får du vente til det kommer en som kan hjelpe dig.»
Før Vårherre fikk svart ham, kom det en mann med en hest, som han bad smeden sko for sig.
«Kunde ikke jeg få lov å sko den,» sa Vårherre.
«Du kan prøve,» sa smeden; «galere kan du nå ikke få gjort det, enn jeg kan få det riktig igjen.»
Vårherre gikk da ut og tok det ene benet av hesten, la det i smieavlen og gjorde skoen gloende, så kveste han haker og grev, og neide sømmene, og så satte han benet helt og holdent på hesten igjen; da han var ferdig med det, tok han av det andre forbenet og gjorde like ens; da han hadde satt på igjen det også, tok han bakbenene, først det høire, så det venstre, la dem i avlen, gjorde skoen gloende, kveste haker og grev og neide sømmene, og satte så benet på hesten igjen.
Imens stod smeden og så på ham. «Du er ikke så dårlig smed enda du,» sa han.
«Synes du det,» sa Vårherre.
Litt efter kom mor til smeden bort og bad ham komme hjem og ete til middag; hun var gammel og skral, fælt kroket i ryggen og rynket i ansiktet, og kunde med nød og neppe gå.
«Legg nu merke til det du ser,» sa Vårherre; han tok konen, la henne i smieavlen og smidde en ung deilig jomfru av henne.
«Jeg sier som jeg har sagt, jeg,» sa smeden, «du er slett ikke noen dårlig smed. Det står over døra mi: Her bor mesteren over alle mestere; men enda sier jeg bent
