stelt sig dumt, da han gjorde sig uvenner med fanden; «for skulde jeg nå ikke komme inn i gudsrike,» tenkte han, «torde det være fare for at jeg kan bli husvill, siden jeg har lagt mig ut med ham som rår over helvete.» Han mente da det var best å forsøke å komme inn enten i helvete eller i himmerike, likeså godt først som sist, så han kunde vite hvordan han hadde det, og så tok han slegga på nakken og gav sig på veien.
Da han nu hadde gått et godt stykke, kom han til korsveien, der veien til himmerike deler sig fra den som går til helvete; der nådde han igjen en skreddersvenn, som tøflet avsted med persejernet i hånden.
«God dag,» sa smeden, «hvor skal du hen?»
«Til himmerike, om jeg kunde komme inn der,» svarte skredderen; «enn du?»
«A, vi får nok ikke langt følge, vi da,» svarte smeden; «jeg har nå tenkt å prøve i helvete først, jeg, for jeg har litt kjennskap til fanden fra før.»
Så sa de farvel og gikk hver sin vei; men smeden var en sterk, røslig kar, og gikk langt fortere enn skredderen, og så varte det ikke lenge før han stod for porten i helvete. Han lot vakten melde sig og si at det var én utenfor som gjerne vilde tale et ord med fanden.
«Gå ut og spør hvad det er for én,» sa fanden til vakten, og det gjorde han.
«Hils fanden og si at det er smeden som hadde den pungen han vet nok,» svarte mannen, «og be ham så vakkert at jeg får slippe inn straks, for først har jeg smidd idag like til middag, og siden har jeg gått den lange veien.»
Da fanden fikk den meldingen, befalte han vakten å
