men den var bare en grunn råk, og da mørket kom på dem, tapte de råken og ikke fant de fuglefengerhytta heller, og før de visste ordet av det, var de midt i tykkeste Bjølstadskogen. Da de skjønte at de ikke kunde komme frem, gav de sig til å kviste bar, gjorde op varme, og bygde sig en barhytte; for de hadde med vesleøksa. Og så rev de op lyng og mose, som de gjorde et leie av. En stund efter de hadde lagt sig, fikk de høre noen som snøftet og været sterkt. Guttene la øret til, og lydde vel efter om det skulde være dyr eller skogtroll de hørte. Men så drog det været enda sterkere og sa:
«Det lukter kristent blod her!»
Så hørte de det steg så tungt at jorden skalv under det, og så kunde de vite at trollene var ute.
«Gud hjelpe oss, hvad skal vi nå gjøre?» sa den yngste gutten til bror sin.
«Å, du får bli stående under furua, der du står, og være ferdig til å ta posene og stryke din kos når du ser de kommer, så skal jeg ta vesleøksa,» sa den andre.
I det samme så de trollene komme settende, og de var så store og digre at hodene på dem var jevnhøie med furutoppene. Men de hadde bare ett øie sammen alle tre, og det skiftes de til å bruke; de hadde et hull i pannen, som de la det i, og styrte det med hånden; den som gikk føre, han måtte ha det, og de andre gikk efter og holdt sig i den første.
«Ta hyven!» sa den eldste av guttene; «men fly ikke for langt, før du ser hvordan det går; siden de har øiet så høit, har de vondt for å se mig når jeg kommer bak på dem.»
