Men da hesten kom på gården, satte han inn igjennem stalldøren i fullt firsprang så han klædde av sig både sele og slede, og bjørnen slo skallen i dørbjelken så han lå død på flekken.
Bonden, han lå i hesja og veltet og veltet lauvkjerv, til han trodde han hadde fullt lass på sleden; men da han skulde til å gjure lasset, hadde han hverken hest eller slede. Så måtte han traske efter, for å finne igjen hesten sin.
Om en stund møtte han kremmeren.
«Har du møtt noen hest og slede?» sa han til kremmeren.
«Nei,» sa kremmeren, «men jeg møtte futen nedpå her, han fór så fort, han skulde visst bort og flå noen.»
Om en stund så møtte han fattigkjerringa.
«Har du møtt noen hest og slede?» sa han til kjerringa.
«Nei,» sa kjerringa; «men jeg møtte presten nedpå her; han skulde visst i sognebud, for han fór så fort, og bondeskyss hadde ’n.»
En stund efter møtte bonden reven.
«Har du møtt noen hest og slede?» sa bonden.
«Ja,» svarte Mikkel; «men Bamse Bra-kar satt på, og kjørte som han hadde stjålet både hest og redskap.»
«Fanden fare i ’n! Han kjører vel ihel hesten for mig,» sa bonden.
«Så dra av ’n pelsen og steik ’n på gloa,» sa Mikkel. «Men skulde du få igjen hesten din, så kunde du skysse mig over fjellet, for jeg kan fare lekkert,» sa reven, «og jeg kunde og ha hug til å prøve hvordan det er å ha fire bein føre sig.»
