han sig selv på benet, og siden alle de sårede, og så blev de alle sammen gode på øieblikket.
Så fikk han kongsdatteren til ekte. Men da han kom ned i stallen til hesten, den dagen bryllupet skulde stå, stod den der så stur og hengte med ørene og vilde slett ikke ete. Da den unge kongen — for da var han blitt konge og hadde fått halve riket — talte til ham og spurte hvad som feilte ham, sa hesten: «Nu har jeg hjulpet dig frem, og nu vil jeg ikke leve lenger. Nu skal du ta sverdet og hugge hodet av mig!»
«Nei, det vil jeg slett ikke gjøre,» sa den nye kongen; «men du skal få alt du vil ha, og stå på stas støtt.»
«Ja, gjør du ikke som jeg sier, skal jeg nok vite å få livet av dig,» sa hesten.
Så måtte da kongen gjøre det; men da han løftet sverdet og skulde hugge til, var han så ille ved at han måtte snu ansiktet vekk, for det han ikke orket se på hugget;
