«Ja, så mye skjønte vi og, det var prestesekken det,» mente de på.
Til slutt sa prosten, han syntes at menigheten hadde fått slik en bra og forstandig prestemann at de ikke burde klage på ham, og enden blev at de ikke fikk noen annen; men da de syntes det blev verre og ikke bedre, så klaget de til bispen.
Ja, langt om lenge kom han også, og da skulde det være bispemesse. Men dagen før hadde kullbrenneren vært i kirken så ingen visste om det, og saget løs prekestolen, så det var såvidt den hang der når en gikk varlig op på den. Da så menigheten var samlet, og han skulde til å preke for bispen, stiltret han sig op på stolen og tok på å legge ut, så som han brukte; men da han hadde holdt på en stund, tok han hardere i, slo ut med armene og ropte høit: «Er det noen her som har noe ondt eller noen misgjerning på sig, da er det best at han forlater dette sted; ti på denne dag vil der skje et fall hvis make ikke er skjedd siden verdens skapelse,» og dermed slo han i stolen så det dundret, og prekestolen og presten og hele hurven ramlet ned av kirkeveggen med et brak, så almuen satte ut av kirken som den ytterste dag skulde til å komme.
Men da sa bispen til almuen at han undret sig over at menigheten kunde klage over en prestemann som hadde sådanne gaver på stolen, og så megen visdom at han kunde forutsi tilkommende ting. Han syntes han minst burde være prost, sa han, og det varte ikke lenge heller før han blev det. Så var det ingen råd, de fikk dras med ham.
Nå var det så at kongen og dronningen der i landet ikke
