«Nei kjære vene,» sa trollet, «jeg kan ikke miste brønnen min; gjør du op varme, skal jeg gå etter vann.»
Da han kom tilbake med vannet, kokte de op en dugelig stor grautgryte.
«Det er det samme,» sa gutten, «vil du som jeg, skal vi kapp-ete.»
«Å ja!» svarte trollet; for det tenkte han alltid han skulde stå sig i.
Ja, de satte sig til bords; men gutten stjal sig til å ta skinnskreppa og knyte foran sig, og så øste han mer i skreppa enn han åt sjøl. Da skreppa var full, tok han op tollekniven sin og rispet en flenge i skreppa. Trollet så på ham, men sa ikke noe.
Da de hadde ett en god stund til, la trollet bort skjeen. «Nei, nå orker jeg ikke mer,» sa han.
«Du skal ete!» svarte gutten; «jeg er snaut halvmett enda, jeg. Gjør du som jeg gjorde, og skjær hol på magen, så eter du så mye du vil.»
«Men det gjør vel gruelig vondt?» spurte trollet.
«Å, ikke noe å tale om,» svarte gutten.
Så gjorde trollet som gutten sa, og så kan en vel vite han satte livet til. Men gutten tok alt det sølv og gull som i berget fans, og gikk hjem med. Med det kunde han alltid få betalt unda noe på gjelden.
