varte ikke længe før kverna hadde malt full stua også, og det var med nød og neppe at mannen fikk fatt i dørklinken nede i vellingflommen. Da han fikk op døren, blev han ikke lenge i stua, skal jeg tro; han satte ut, og sild og velling efter ham så det fosset ut over både gård og jorder.
Nå syntes kjerringa, som drev på og breide høi, at det drøide vel lenge før dugurden var ferdig. «Om ikke mannen roper hjem, får vi gå likevel; han kan vel ikke stort med å koke vellingen, jeg får vel hjelpe ’n,» sa konen til slåttefolkene.
Ja, så ruslet de hjemefter. Men da de kom opover bakkene et stykke, møtte de sild og velling og brød, fór og slang om hverandre, og mannen selv føre flommen.
«Gi det var hundre vommer på hver av Dere! Men pass Dere at De ikke drukner i dugurdsvellingen,» skrek han, han satte forbi dem som den slemme var i hælene på ham, og nedefter dit broren bodde. Han bad ham for Guds skyld ta igjen kverna, og det på øieblikket; «maler den en time til, så forgår hele bygda av sild og velling,» sa han. Men broren vilde slett ikke ta den før den andre betalte ham tre hundre daler til, og det måtte han da.
Nå hadde den fattige både penger og kvern, og så varte det ikke lenge før han fikk sig op en gård, mye gildere enn den broren bodde i; med kverna malte han op så mye gull at han klædde den med bare gullplater, og den gården lå tett ved havkanten, så det lyste og skinte av den langt ut over fjorden. Alle de som seilte framom der, skulde nå innpå og hilse på den rike mannen i gullgården, og alle så vilde de se den artige kverna, for den gikk
