«Gammal vane er vond å vende,» tenkte mannen, «men det skulde være snodig om jeg ikke fikk rett engang, jeg og.»
Han la ut i hølen, og fikk tak i hårtoppen på henne, så vidt hun fikk hodet over vannet. «Skal vi så skjære åkeren?» sa han.
«Klippe, klippe, klippe!» skrek kjerringa.
«Ja, jeg skal lære dig å klippe jeg,» tenkte mannen og dukket henne under. Men det hjalp ikke, de skulde klippe, sa hun da han tok henne op igjen. «Jeg kan ikke annet tru enn at kjerringa er gælen,» sa mannen ved sig sjøl. «Mangen er gælen, og veit det ikke, mangen har vett, og når det ikke; men jeg får nå friste en gang til likevel,» sa han. Men han hadde ikke før fått henne under, før hun satte hånden op over vannet og til å klippe med fingrene som med en saks. Da blev mannen storsint, og dukket henne både vel og lenge. Men rett som det var, seg hånden
